Det er nok ingen ferskvannsfisk som har fått så stor oppmerksomhet og skapt så stor interesse og følelser som nettopp denne arten gjennom historien. Det finnes titusener av artikler og bøker om forskjellige tema og vinklinger om laksen.  Norge er i særstilling når det gjelder forekomsten av villaks og har da også et stort ansvar å forvalte laksen som art. Norge er også på verdenstoppen hva gjelder mengden villaks fanget i elvene.

Tanavassdraget med alle sideelver og innsjøer er stort.  Bestandene i sideelvene er genetisk tilpasset sin respektive elv, og er i så måte genetisk atskilt fra hverandre. Dette gir også utslag i utseende til laksen. Denne nedarvede egenskapen er et resultat i at laksen har en tendens til å komme tilbake til ”deres” føde-elv og til og med til samme gyteområde i det området de levde som ungfisk.

Forvaltningsmessig er det derfor viktig å ha i bakhodet at det i sideelvene er separerte bestander, mens det i hovedelva hovedsakelig er blandede bestander man fisker på.

I de fleste sideelver som i Polmakelva, Laksjohka, Veaheajohka og mindre sideelver av Utsjohka og Anarjohka består laksebestanden hovedsakelig av smålaks, men mellomlaks og storlaks forekommer i enkelte tilfeller. Av storlakselv er det i hovedsak hovedelva, Karasjohka, Iesjohka og Maskejohka. 

På dette område vil du finne interessant informasjon og artikler om biologien til Tanalaksen. Her vil forskningsresultater og informasjon om de faglige sidene av Tanavassdraget bli ivaretatt.

Livssyklus til Tanalaksen